Trondheim er oppbrukt, all sushien er oppspist. Lille Tiger holde nesen fortsatt mot øst, men flytter seg sør og vest. Nå skal Bergen tjene masse penger på min sushi-lidenskap. Og i forhold til Trondheim var dette å flytte til Bergen som å gå fra skjærskilden til himmelriket. Det er ikke mange turene jeg har vært i sentrum enda, men jeg har allerede glimtet en haug med plasser jeg vil innom. Vi bor jo tross alt i Norge, så da kan jeg jo ikke bare drive anmeldelser av utenlandske butikker? Har du tips om noe japaninspirert eller relatert jeg bør undersøke så skrik ut! Ikke bare mat. Gleder meg til nye jaktmarker… heng med videre!
Jul i Japan (LilleTiger)
Feirer de jul i Japan?
De største religionene i Japan er Buddhisme og Shintoisme. Bare ca 1 %
av befolkningen er kristne. Så jul i Japan er en ren kommersiell affære
adoptert fra vesten. Japanerne elsker festivaler og feiringer og adopterer kun
de skikkene de føler passer dem best.
Japanerne feirer, som oss nordmenn, julaften. Ikke 25. desember slik som
amerikanerne. Såfremt ikke julaften havner på en helgedag så er det vanlig
arbeidsdag på dagtid.
Japanerne feirer jul med Christmas Cake, som far i huset tar med seg hjem etter
jobben. Julekake-selgerne prøver desperat å få solgt ut alle kakene sine før
julaften er ferdig. De kan sette ned prisen til noen øre om de må for å få
solgt dem. Kaker som er igjen den 25. anses for å være gamle. Dette har da
smittet over på stakkars ugifte kvinner over 25, som kalles for julekaker.
I nyere tider er Japan invadert av Amerikanske fast-food kjeder som søker å
tjene rått på Japanernes uvitenhet om julen. Etter en vanvittig reklamekampanje
selger nå Kentucky Fried Chicken busslaster med kylling hver jul. Folk
bestiller gjerne julekyllingen sin mange måneder i forveien. Dette har medført
at enkelte nå tror amerikanerne feirer jul med kylling, og ikke med skinke
eller kalkun. Power to the media!
Mange Japanske familier har nå juletre, og noen har slengt seg på den
amerikanske husdekorasjonstrenden.
Det er vanlig å gi julegaver. I en familie er det kun barna som får
julegaver (siden det liksom er nissen som kommer med dem). Når barna ikke
lenger tror på nissen så får de ikke lenger presanger. Da gir man heller gaver
mellom venner.
Men mest av alt er Julaften en romantisk høytid. Tiden for mirakler i
kjærlighetslivet. Det er av største viktighet hvem en jente tilbringer julaften
sammen med, og hva man gjør. Det er en vanlig dag for å bekjenne sine
romantiske følelser for en potensiell partner. Og jenter uten kjæreste vil som
regel holde seg gjemt denne kvelden. En invitasjon til en person av det
motsatte kjønn om å finne på noe på julaften har altså dype romantiske
implikasjoner. På grunn av denne romantiske juletanken er ofte restauranter og
hoteller fullbooket denne kvelden.
Julaften er altså en fornøyelig dag for japanerne, men nyttår er MYE mer
spesiell.
GOD JUL VGB!
SUMO- en guddommelig sport…eller bare feite mannfolk som grafser på hverandre?
Jeg er sikkert på at du vet hva sumo er, i hvert fall til en viss grad. For vi har vel alle sett disse korpulente mennene med bleier grafse på hverandre mens de klasker seg på lårene. Nå skal du få vite hva sumo egentlig er.
Sumo er en eldgammel tradisjon. I tidlige tider ble den forbundet med religionen Shinto, og templer hold seremonier som skulle forestille mennesker som sloss med Kami (gud/guder). Vinneren fikk guddommelig status. Man tror også at sumobryting ble brukt for å avgjøre kamper. Det er først i edoperioden (1603-1868) at sumo begynte å ta form som en sport, med turneringer.
Brytingen tar plass i en 4,5 meter i diamter ring av leire og sand med strå rundt. Midt i ringen er to hvite streker som markerer bryternes utgangsposisjoner. Ofte er det over ringen montert et tak som ligner de som er over shintohelligdommer.
Bryterne er kledd i wabashi. Stramme lenkleder som en bundet rundt de edlere deler og livet.
Det finnes ikke vektklasser i sumobryting. Man kan godt komme opp mot en som er dobbelt så stor. Rangeringen går etter klasser man har kjempet seg opp gjennom. Alle sumobrytere må begynne på bunnen og jobbe seg oppover til toppdivisjonen. Når kampen skal starte blir sumobryterne ropt til ringen etter rangering. Den med høyest rangering kommer sist i ringen. Før de entreer ringen vil de klappe i hendene mot publikum og trampe med bena for å skremme vekk onde ånder. De vil så få hver sin øse med vann som skal gi dem krefter og tørker munnen med et papir som skal gi dem krefter. Så vil de sette seg på huk mot hverandre og vise frem hendene, tradisjonelt for å vise at de ikke har våpen. Deretter vil de kaste en håndfull salt i ringen. Dette er for å rense den. SÅ vil de stille set på huk ved de hvite strekene og prøve å stirre motstanderen i senk. Når de kommer til en taus avtale om at nå er det nok så angriper de hverandre. I de høyere divisjonene kan det ofte hende at man foretar opptil flrere slike stirrekonkurranser påfulgt av en tur tilbake til sitt eget hjørne for litt mer mental oppvarming før brytingen kommer i gang. En sumokamp kan vare i få sekunder. For å vinne må man enten dytte motstanderen ut av ringen, eller å få han til å berøre bakken med andre deler av kroppen enn fotsålene. Det finnes også noen varierende ekstraregler, som for eksempel at man taper hvis lenkledet faller av.
Sumobryterne lever etter strenge tradisjonelle regler bestemt av den nasjonale sumoforeningen, og de må alle bo i en sumostall som drives av en sumo mester som trener dem. De lever under et strengt hierarki, som er bygget opp etter
prestasjoner. Sumobryterne går opp og ned i rank alt etter hva de har
prestert i forrige kamp. To uker før en turnering vil det publiseres en
liste med rangeringen til alle sumobryterne. Når du skal bli sumobryter må du la håret vokse langt, og bære det i en hårknute på hodet. De må gå med tradisjonelle japanske klær, type og kvalitet avhenger av rangeringen av bryteren. De med lavest rangering står først opp om morgenen for å trene. Etter treningen har de husoppgaver som må gjennomføres, vasking og rydding. Jo lavere rank, desto mer oppgaver. Det er ikke uvanlig eller ulovlig med fysisk avstraffelse for å tukte de lavere rangerte sumobryterne. Noen ganger går det galt. http://ap.google.com/article/ALeqM5husfPKLB1BVTnwMKz0otu3Dk18yAD93LHUQ80.
De lavest rangerte får heller ikke spise frokost og må hvile etter en stor lunsj. Dette er en effektiv måte å øke vekten. Om kvelden vil de høyere rangerte gå ut med sine sponsorer mens resten er hjemme og gjør fler husoppgaver. Nybegynnerne må sove i sovesaler mens de høyrere rangerte kan ha egne rom eller små hybler. Sumobrytere får lønn etter rangeringen, og summen er også bestemt av den nasjonale sumoforeningen. En topp sumobryter får en lønn på nærmere 150 000 i måneden.
Men en slik livsstil vil selvfølgelig få følger. En sumobryter har forventet levetid på 60-65 år, ti år mindre enn den vanlige japanske mann i gata. Det er heller ikke uvanlig med hjertesykdommer eller diabetes, samt leverproblemer av for mye alkohol.
Sumobryting er omgitt av konstante rykter om skandaler og korrupsjon. Det er ikke uvanlig å anklage noen for å fikse kamper. Allikevel er sumobryting fortsatt en høyt ansett sport i japan. Og du kan lett se en sumobryter med de lekreste damene på armen.
dagens japanske matoppskrift: Tonkatsu (svinekotelett)
Japansk mat er lett å lage og smaker helt vidunderlig selv om de faktisk bruker lite krydder. Tonkatsu er kjempegodt og kan lages med lett tilgjengelige midler. Du bør ha mulighet til å fritere, men det går sikkert an å steke i panna også.
Dette må du ha til fire personer:
- Fire store svinekoteletter uten ben og fett (jeg har også brukt skiver av store biter svin man får kjøpt, eks ytrefilet.)
- 1 stk hodekål
- 2 egg
- mel
- strøkavring (finner i alle butikker i pose)
- worchestersaus (igjen…finnes i alle butikker)
- god kvalitet tomatketchup (jeg får bra resultater med heinz, idun ikke fullt så bra)
- soyasaus (gjerne japansk soyasaus men det er ikke noe must da ikke alle butikker har det)
Start med å lage sausen:
Bland 4 ss worchestersaus, 2 ss ketchup og 1 ts soyasaus.(Personlig syns jeg dette ble litt lite til fire pers så jeg ganget det med tre eller fire.) Klar til servering.
Riv hodekål og plasser en god "dært" på hver tallerken.
Så til hovedretten…
Varm olje i frityrkoker eller egnet kjele til 180 grader (ikke gå i fra!!). Ta eggene i en dyp tallerken og visp dem lett sammen med en gaffel. Dypp koteletten først i eggene og deretter i en tallerken med kavringstrø slik at den er dekt. Friter til den er gyldent brun (ikke svidd hi hi). Legg på et tørkepapir slik at rester av oljen forsvinner. Skjær så opp i passende strimler og legg oppå kålen. Klar til servering, suasen ved siden av og gjerne litt ris.
Nam nam. Lurer du på hvordan tonkatsu ser ut? Under er et litt dårlig bilde av mitt resultat, her servert med spinat medristede sesamfrø til. Bekalger rotet på benken, jeg lagde fireretters middag til fire stykker. Kom gjerne med tilbakemelding dersom dere har gitt oppskriften et forsøk.
Ukens japanske bokanmeldelse: YAKUZA MOON
Yakuza er den beryktede japanske mafiaen. Men dette er ikke en bok om mafia-aktiviteter. Dette er fortellingen til Tendo Shoko, datter av en Yakuza-boss. Den første delen av sitt liv levde hun i luksus. Men da faren ble sendt i fengsel beynte et langt mareritt som skulle ta mange vonde år å komme seg ut av. På skolen ble hun mobbet og da faren kom ut av fengsel hadde han forvandlet seg til en alkoholisert gambler som snart hadde satt familien i en gjeld som ikke kunne betales.
Tendo Shoko er nå i slutten av 30-årene og kan fortelle historien om hvordan hun gjorde opprør mot familien og ble med i en jentegjeng. hvordan hun ble overveldet og sugd inn i en verden av vold, sex og narkotika, og hvordan hun kjempet for å komme seg vekk fra et liv som syntes å forfølge henne.
Som biografi er yakuza moon en god bok. I et samfunn hvor ære står høyest faller en familie fra hverandre og kjemper for å komme sammen igjen. Tendo’s beskrivelser av det kriminelle miljøet og en avhengighet som lett ledet til en ny. Kampen for frihet, kampen for kjærlighet og kampen for familien.
Yakuza- den beryktede japanske mafia
Du syns sikkert italienerne har tøffe mafiososer. Du har sikkert sett gudfaren og/eller sopranos. I Japan kalles mafien Yakuza, og de er med sine estimert 90 000 meldemmer blandt de største og eldste i verden innen organsiert kriminalitet.
Utpressing, gmabling, narkotika, protitusjon… er det ulovlig så kan du vedde på at yakuza er involvert.
Hvordan yakuza oppstå er det uenighet om, også innad i mafiaen. Men det er to grunnteorier, og alle stammer fra Edo perioden (1603-1868).
1. Hatamoto yakko- Edo perioden er den tiden da japan stengte grensene for utlendinger. Det var fred i landet og økonomien blomstret. Dermed var det plutselig ikke like stort behov for krigende samuraier. Hatamoto yakko er en gjengherreløse samuraier som lot som om de jobbet for shogunen (øverste militære leder, mer eller mindre han som styrte landet) mens de egentlig drev lovløs aktivitet. De hang som regel i førnøyelsesområdet i hovedstaden, kledde seg i rare klær og hårsveiser og hadde vulgert språk og irriterende oppførsel. De kunne drepe noen ofr de mest ubetydelige grunner, men mot hverandre var de lojale til døden. Selv om det så betydde at de måtte gå i mot sin egen familie (som er en svær greie til og med i dag i Japan).
2. Machi yakko- dette er den forklaringen de fleste yakuza sverger til. Machi yakko var en gjeng vanlige borgere (vel de drev med litt gambling på si) som sto opp og beskyttet sine medborgere mot den ovenfor nevnte gruppen. De ble hyllet av sine medborgere som helter, en slags Robin Hood opplegg.
Felles for begge verjsoner er uansett samholdet mellom medlemmene. Selv i dag er dette noe av det som virker som lokkemiddel for unge uheldige menn fra fattige eller ulykkelige hjem. Hos Yakuza får de en familie som vil støtte dem.
Rundt andre verdenskrig dukket også en annen form for Yakuza opp, den politiske mafiaen. Det er nå antatt at Yakyzaen har en finger med i det meste i Japan, og et ordtak sier " to do business in Japan is to do business with the Yakuza". Under jordskjelvet i Kobe nektet den japanske regjeringen i en periode nødhjelp fra utlandet. Da var det Yakuza som kom frem og stilte opp med økonomisk hjelp og transport. De ser seg selv som de svakes beskyttere, men kvinner er ansett som svake.
Mafiaen består av familier, med en sjef på topp og et strengt hierarkiks system. Familiene har sine områder, og å trenge inn på en nabofamilie sitt område eller å skade eller eller gjøre urett mot en annen families medlem er ensbetydende med krig.
Yakuza betyr 8-9-3 og henviser til den japanske versjonen av black-jack. Der er målet å få 19, mens 8+9+3 blir 20. 20 i et spill hvor du vil ha 19 har ingen verdi. Navner symboliserer altså de som ikke passer inn, de utenfor.
Som alle andre mafiaer så er Yakuza populær i film, tegneserie og spillsjangeren. Noen eksempler er http://yakuza.sega-europe.com/en/main.html, http://www.imdb.com/title/tt0073918/.
Tatovering er blitt populært i japan, men er i stor grad fortsatt koblet til Yakuza. Det er ikke uvanlig for yakuzameldemmer å ha omfattende tatoveringer og ofte har de en felles tatovering innad i familien. Yakuza tatoveringer kalles for irezumi og er ofte laget for hånd. I japan er det vanlig å benytte seg av offentlige bad kalt Onsen. Disse har ofte skilt som forbyr folk med tatoveringer inngang. Dette er for å forsøke å holde yakuza ute.
I en mafia kan man selvfølgelig ikke gjøre noe galt uten å straffes for det. I yakuza gjør man bot ved å kutte av seg fingeren. Det starter med det ytterste leddet på lillefingeren, som så presenteres for lederen som unnskyldning for det gale man har gjort. Det kan også være at en mellomleder ofrer et ledd for å spare en av sine undersotter for mer straff. Denne straffemetoden stammer fra da de brukte sverd. Et japansk tohåndssverd brukes ved at man holder skaftet med de tre ytterste fingrene på hver hånd mens tommel og pekefinger holdes løst. Manglende fingre vil da gjøre deg mer ustødig med sverdet og man begynner derfor med lillefingeren og jobber seg inn til du ikke lenger kan holde sverdet. Uten sverd har du ikke noe å sloss med og ikke noe å forsvare deg med.
Det er i dag fem hovedfamilier yakuza i Japan med Yamaguchi-klanen som den største. yakuza har også spredt sin aktivitet til blandt annet USA og Australia.
Så vær forsiktig hvem du legger deg ut med hvis du besøker japan. Du har ikke lyst til å få Yakuza på nakken…
Japansk overtro
- Når man begynner å interessere seg litt for Japan, så tar det ikke lang tid før man får med seg at de ikke bare er veldig høflige og veldig dannede, men også VELDIG overtroiske. Japan har ingen statsreligion. Og diverse religioner har vandret innom etter hvert som tiden går. Det er ikke uvanlig at japanere som sverger seg til for eksempel kristendommen likevel ikke klarer å gi slipp på enkelte ritualer og overtroer som ligger i deres tradisjon. Japanerne er ikke nødvendigvis de meste religiøse mennesker generelt, de liker gjerne å blande litt ditt og litt datt etter som det passer dem. Men her er noen velkjente og viktige does and don’ts.
- Tallet 4 uttales "shi" som også er det japanske ordet for død. Gaver gis derfor aldri i antall fire, og servise vil du mest sannsynlig får i antall tre eller fem. Du gir ikke et nygift par eks 40 000 yen hvis ikke du vil de vondt. Du vil aldri finne et sykehus med fødeavdeling i fjerde etasje, ei heller i et rom med tall 43 da ordet for 43 også kan tolkes som dødfødt. Tallet 9 kan uttales "ku" som også er ordet for lidelse. Så tallene fire og ni er aldri brukt til sykehus og sjelden for hoteller eller andre bygninger.
- Japanerne har en enorm respekt for døden. Det er vanlig at ansatte i et firma deltar på seremonier for å hedre sjefens døde foreldre. Å bruke ordet død unødig er bare ikke gjort, og å skrike ut i sinne "jeg håper du dør" er nesten like uglesett som faktisk å drepe noen.
- Når vi vestlige spiser med pinner så gjør vi gjerne på vår vestlige måte følgende… hvis vi skal drikke litt eller ta en tur på toaletten så putter vi pinnene i risen. Eller vi gjør det bare fori vi kan. I Japan stikker du generelt ikke spisepinnene i maten, men så absolutt ikke i risen. Dette gjøres kun i begravelser foran alteret til den døde, og pinnene minner om røkelse som også brennes for den døde.
- Send aldri mat mellom hverandre med pinner. Dette er også en seremoni som bare gjøres når en person blir kremert og benrester sendes fra person til person for å hedre vedkommende. Sært ja, men…jeg sa jo de har et spesielt forhold til døden.
- Hvis du sover med hodet mot nord vil du få et kort liv. Det er den veien de døde legges.
- Hvis en begravelsesbil kjører fordi må du gjemme tommelen. Tommelen kalles for foreldrefingeren, og hvis den da stikker ut vil en eller begge foreldrene dine dø snart.
- Ikke klipp neglene dine om natten, verken på fingre eller tær. Da vil foreldrene dine dø uten at du er der.
- Aldri legg deg til å hvile eller sove rett etter at du har spist. Da blir du til en ku. Gammel overtro for at folk ikke skulle være late.
- Aldri plystre eller fløyte om natten, da vil du få slanger på besøk. Moral, moral. Med andre ord, ikke bråk om natten for du forstyrrer naboene og lokker til deg tyver.
- En inngang i nordøstenden av et hus kalles "kimon". En kimon menes å fremmkalle djevler og onde ånder. Folk plasserer genrelt derfor ikke innganger mot nordøst.
- Når du kommer til et typisk japansk hjem vil du se at skoene står pent plassert med tuppen pekende mot døra, aldri inni huset. Hvis de peker inn i huset vil de vise veien inn for ånder.
- Hvis du snakker tilbake til noen som snakker i søvne vil du bli uheldig.
- Hvis du brekker en kam eller reimen på en japansk tresandal vil du bli uheldig.
- Alltid kast salt på deg selv før du går inn i ditt eget hus etter en begravelse. Da renser du deg for eventuelle ånder som har slengt seg på deg i løpet av dagen.
- Alltid kast salt der det har sittet en tigger. Hvis ikke ligger hans uflaks igjen etter han og kan sette seg på deg.
- Hvis den første personen du møter en ny dag er en kvinne vil du få en god dag (go girlpower). Hvis det er en buddhistprest vil det bli en grusom dag (hmmm er ikke de ganske harmløse?).
- Det anses som et godt tegn at en fugl skiter i hodet på deg.
- Litt som vi jenter i en periode av livet (og noen kanskje lenger) er veldig opptatt av hvilket stjernetegn man er og hva slags person man da er, så har Japanerne en teori (som visstnok er forsket på, av en japaner selvfølgelig) om at vi mennesker har personlighetstrekk etter blodtyper. Skummelt nok så stemte min altfor bra.
- Hvis du skal besøke noen på sykehuset så skal du aldri ta med en potteplante. Potteplanter har røtter og kan symbolisere at pasienten slår røtter på sykehuset og aldri kommer derfra.
- I vesten har vi overtroen om at en kaninfot bringer lykke. For japanerne er det en katt (yay!). I restauranter og i firmaer, og i mange hjem vil du finne en statue av en katt med den ene poten opp. Hvis det er den høyre som peker opp så ønsker den hell i penger, hvis det er den venstre som peker opp så ønsker den generelt hell i liv og god helse. Her ser dere min katt. Den er for generelt godt hell da jeg ikke ville være grisk og kjøpe den for penger. Ikke spør hva tegnene betyr. Jeg aner ikke. Når man kjøper den får man en mynt med, ja for de er veldig ofte til å putte penger på, hvis ikke så ønsker butikkpersonen meg dårlig hell. Meningen er da gjerne at en besøkende skal putte på en mynt for godt hell for seg selv og den man har besøkt. Foreløpig er det bare jeg som har puttet penger på min. Sukk.
Noen tips om det
Jeg har i min bloggs historie fått en del spørsmål om ting man bør tenke på hvis man skal bestille tur til Japan. Så jeg tenkte jeg like greit skulle samle noen tanker her. Jeg vil bare understreke at jeg selv enda ikke har vært der. Men jeg har undersøkt masse, snakket med folk som har vært der og snakket med en del japanere om det å feriere der. Andre KAN ha hatt andre opplevelser. Om noen har noen tilleggstips så er det kjempeflott 
Hvis du er norsk statsborger trenger du ikke visa for å reise til japan hvis du skal være der i mindre enn tre måneder.
Tips nummer 1:
Velg årstiden nøye!
Jeg vet at vi nordmenn liker å finne på ting om sommereferien. Men dette er et land du bør vurdere å holde deg unna på den tiden av året. Når det er ca 20 grader i april, kan du da tenke deg hvor varmt det er i juli? Og å presse seg rundt i en travel by som Tokyo med vel 12 millioner inbyggere…. Når japanerene svetter, da er det for varmt for oss kaldblodige vikinger.
En annen ting med sommeren som er negativt er at det også er årets regnsesong. Du risikerer altså at hele ferien din blir neddynket av regnstormer.
De nettsidene jeg har vært innom, og de japanerne jeg har snakket med, de anbefaler alle å komme dit på våren eller høsten.
Tips nummer 2:
Kjøp Japanrail pass!
Hvis du har tenkt deg utenfor tokyo er toget beste reisemiddel. De har sinnsykt hurtige tog, blandt annet Shinkansen som kjører i nær 300 km i timen. Men tog i Japan er VELDIG dyrt. Det finnes derfor en tjeneste som heter Japanrail pass, og som kun gjelder for utlendinger. Det koster ca 1500 for en ukes pass, og det gjelder da på alle japanrails tog i hele japan, pluss noen baner til. Det skal ikke mer enn et par togturer for at et slikt pass lønner seg.
Husk! Japanrail pass må kjøpes i Norge FØR du reiser til japan!
Tips nummer 3:
Hva slags ferie ønsker du?
Det er jo en ide å tenke ut på forhånd hva slags type ferie man liker best. Liker du storbyferie med shopping og uteliv så kan du fint underholde deg selv i et par uker i Tokyo. Spaferie eller naturferie i Hakone nasjonalpark med varme kilder, vakre innsjøer og Fujifjellet. Kultur, gamle japan, teseremonier og japansk teater, templer og geishaer i Kyoto. Skiferie på Hokkaido, Japans nordligste øy (du har sikkert hørt om renn i Sapporo). Eller badeferie i Japans versjon av syden; Okinawa.
Japan har ferier for enhver smak.
Tips nummer 4:
Å bestille og bestemme reisen selv.
En tur til Japan tror alle er så dyrt. Hvorfor det? Fordi det ligger langt unna? Du kan få deg en ypperlig ferie i Japan for lite penger, og jeg vil påstå det virker som et ypperlig landt for backpacking.
Jeg har undersøkt opp og ned på nettet etter de billigste prisene. Og jeg har funnet følgende:
Det kan være lurt å bruke supersaver og lignende sider som leter frem billige flybilletter hos mange selskaper. Generelt er SAS dyrest (surprise) med en gjennomsnittspris på rundt 8-9000 (tur retur). Finnair er billigst med priser i perioder ned til 4500 (tur retur). Generelt ligger prisene på ca 6500 tur/retur. Japanair ligger sånn midt på rangeringen, med noen billige billetter innimellom. Men jeg har hørt det sagt at japanair’s fly er trange og med noe dårligere service. Disse prisene er fra Gardermoen til Nagita-flyplassen i Tokyo. Reisetid er ca 18 timer og det er da som regel med stopp enten i London eller København.
Japan har hoteller for alle varianter mennesker. Du har de små tubene med rullegarding foran. Eller store luksushoteller,tradisjonelle japanske vertshus, eller hostels.
Det billigste er å dele rom med noen. Enten på et hostel med felles soverom eller på hoteller der man selv kan velge hvor mange som skal dele rom. Prisene ligger da på rundt 100-150 kroner natten. Mange av disse hotellene er stenge på dagtid slik at ikke folk kan komme og gå som de vil (og dermed rakse med seg ting som ikke tilhører dem). Personlig ser jeg ikke noe problem i å bo flere sammen billig slik at jeg har mer penger til andre ting. Det anbefales likevel å spandere på seg noen netter rundt på de forskjellige typene hoteller. Den stilen jeg falt for, og som jeg skal bo mest mulig på når jeg reiser til japan, er de små japanske vertshusene. Ofte gamle japanske hus som er gjort om til hotel. Det kan være en fordel å forsikre seg om at de skjønner engelsk, hvis du er redd for at du ikke skal gjøre deg forstått. Men vær klar over at du må følge japansernes regler på disse vertshusene. Her nytter det ikke å komme meg æsj og usj og stå opp sent og gjøre som man vil. Det er egentlig litt det jeg syns er gøy. Nesten som å få delta i litt japansk historie.
Tips nummer 5:
Å kjøpe ferdigpakke…..eller
I Norge har vi et supert resiebyrå som spesialiserer seg på Japan. De heter naturlig nok Japanspeialisten. Her står mane nyttige generelle tips også, her får du kjøpt japanrailpass og her får du kjøpt pakketurer etter eget ønske. Om du vil reise i gruppe eller privat. De har mange gode forslag til turer, og det er ikke noe problem å enten få en helt ny reise skreddersydd til seg, eller å endre på de reisene som de har der. Det er bare ment som forslag. Jeg har også truffet på de som har bestilt flybilletter selv og fått resten gjennom japanspesialisten.
Uansett om du bruker dem eller ikke, så kan det være verdt en titt å kikke på hjemmesiden deres for å få noen tips til steder og aktiviteter.
Tips nummer 6:
Husk at japanerne ikke har samme ferier som oss. Påsken er en fin tid å reise, for de feirer ikke påske, men de har også sine egne ferier hvor ting KAN bli noe mer vanskelig å få til.
Ting som kan være artige å få med seg:
Fornøyelsesparker! Masse av dem og japanerne har noen av de sykeste berg og dalbanene i verden.
Festivaler! Japanerne elsker festivaler. EEEEElsker dem. Da kler de seg opp i sine tradisjonelle klær og koser seg med markeder og fyrverkeri og moro. Verdt å undersøke om det er noen festivaler i perioden du skal dit.
Blomstringen av sakuratrærne. Sakura er kirsebærtrær som er helt utrolig nydelige. De er nærmest en helligdom for japanerne og blomstringen blir faktisk annonsert av staten på radio og tv. Det skjer som regel i april-is
Japanske eventyr: BAMBUSPRINSESSEN
THE BAMBOO PRINCESS
AN old bamboo-cutter was going home through the shades of evening. Far away among the stalks of the feathery bamboo he saw a soft light. He went nearer to see what it was, and found it came from within one of the stalks.
He opened the bamboo stalk carefully, and found a tiny baby girl. She was only a few inches tall, but as beautiful as a fairy. Indeed he wondered if she were not really a fairy.
 |
He carried her home and told his wife how he had found her. They were very glad for they had no child, so they loved her as their own. In a few years she had grown to be a young woman. She was as sweet and kind as she was beautiful. A soft light always seemed to follow her.
When the time came to name her they called her The Bamboo Princess, because she was found among the bamboo, and because she was more beautiful than any princess.
People heard of how beautiful she was, and many peeped through the hedge at the edge of the garden in hopes of seeing her. All who saw her thought she was so lovely that they came back for another glimpse.
Among those who came often to the hedge were five princes. Each one thought The Bamboo Princess the most beautiful woman he had ever seen, and each wished her for his wife.
So each of the five wrote to the father of the princess asking to marry her. It so happened that all five letters were brought to the old man at the same time.
The old man did not know which one to choose, nor what to do. He was afraid, too, that if he chose one of the princes, the other four would be angry. But the princess had a plan. "Have them all come here," she said, "then we can choose better."
On a certain day the five princes came to the house of the bamboo-cutter. They were very glad to have another chance to see her, and each one thought he would be the one she would marry.The princess did not wish to marry any of them. She wanted stay with her dear father and mother. She wished to take care of them as long as they lived. So she gave each one something to do which was impossible.
The first she asked to go to India and find the great stone bowl of Buddha. The second one was to bring her a branch from the jeweled trees that grew on the floating mountain of Horai.
The third prince asked what he might do to show his love. The princess said that he might bring her a robe made from the skins of the fire rats.
She asked the fourth to bring a jewel from the neck of the sea dragon, and the fifth prince offered to bring her the shell which the swallows keep hidden in their nests.
The princes hurried away, each anxious to be the first to return, and so marry the beautiful Bamboo Princess.
THE GREAT STONE BOWL
PEOPLE say that far away in India there is a stone bowl that belonged to the great god Buddha. They also say that it gleams and sparkles as though set with the most beautiful gems.
It is hidden deep in the darkness of a great temple. Few have ever seen it, but those who have can never talk enough about its beauty.
The prince who promised to go to India in search of the bowl was a very lazy man. At first he really meant to go, but the more he thought about it the lazier he felt.
He asked the sailors how long it took to go to India and return. They said it took three years. At that he made up his mind he never would go. The idea of spending three years looking for a bowl, an old one, too!
So he went away to another city and stayed for three years. At the end of that time he went into a little temple. There he found an old stone bowl sitting it, front of the shrine.
He took this bowl and wrapped it in a cloth of richest silk. To this he tied a letter telling of his long hard journey to find the bowl for her. Then he sent it to the princess.
 |
When the princess read the letter she was sorry that he had suffered so much to bring her the bowl. Then she opened the silk wrappings and saw the bowl of common stone. She now saw that he had tried to deceive her, and was very angry.
When he came she would not even see him, but sent, the bowl and letter back to him.
The prince felt very sad, but he knew that he deserved it, so he went home to his own house. He kept the bowl to remind him that you get nothing good in this world unless you work for it.
THE BRANCH OF THE JEWEL TREE
THE prince who was going for the branch of the jewel tree was very cunning and very rich.
He did not believe that there was a floating mountain called Horai. He did not believe there were trees of gold with jewels for leaves.
However, he said that he was going in search of it. He said good-bye to all his friends and went down to the seashore. There he dismissed all but four of his servants, for he said he wished to go quietly.
It was three years before anybody saw or heard of him again. Then he suddenly appeared before the princess, bearing a wonderful branch of gold with bLossoms and leaves of all colored jewels.
She asked the prince to tell of his journey. He made a bow and began his story.
"I sailed away from here," he said, "not knowing where to go. I let the wind and the waves carry me where they wished.
"We passed many beautiful cities and strange countries. We saw the great sea dragons lying on the water, sleeping as the waves rocked them up and down. We saw the sea serpents playing in the bottom of the ocean. We saw strange birds, with bodies like animals.
"Sometimes we sailed on with a gentle wind, and sometimes we floated with no breeze to move us for days and weeks.
"At times fierce storms arose. The waves rose mountain high. Wild winds whipped away our sails. We were driven and hurled to unknown lands.
"Again we saw great rocks on which the waves lashed themselves in showers of white foam.
"For days and weeks we had no food to eat and no water to drink. The great green waves lapping around us made us long for water all the more, but we could not drink the salt sea water.
"At last, just when I thought we would surely die, I saw a great mountain lifting its dark head out of the morning sea. We hastened to it. It was the floating mountain of Horai.
"We sailed around it several times before I could find a place to land. At last I saw a small cove and anchored there. When I went on shore there stood a most beautiful girl with a basket of food. She set down the basket and immediately disappeared.
"I was nearly starving, but I did not touch the food until I had broken off a branch from one of the jeweled golden trees, to bring home to you. Then I returned to my ship.
"The men were thankful for the food, so we feasted all day. In the morning, when the sun rose, the mountain had gone.
"A brisk wind was blowing, and in a few days we were home again. I came straight from the ship to bring you this."
Tears stood in the eyes of the princess to think of how he had suffered to bring her that jewel branch.
Just then three men came asking for the prince. "Could you pay us know?" they asked. The prince started to drive them away, but the princess told them to stay.
"What is it you wish?" she asked them.
"For three years we have been working to make this beautiful golden branch. Now that it is finished we want our pay."
"Where have you been these three years?"
"In a little house down by the seashore. "
”Has the prince been with you?"
"Yes."
The prince was angry and ashamed. He knew that the princess would never believe in him again, so he went far away into another country to live.
The princess gave the jewel branch to the workmen to pay them for their years of work, so they went away happy, and praising the princess for her kindness.
THE FIRE ROBE
THE third prince was to bring the robe made of the fur of the fire rats. He was rich and very much loved. He had friends in all parts of the world. He had one very dear friend who lived in China.
To him the prince sent a messenger with a great bag full of gold, asking him to find the robe made of the skins of fire rats.
When the friend read the letter he was very sad. ”How can I ever do this?" he said. "Who ever heard of such a thing! Still I would do anything for Prince Abe, so I will try."
He sent messengers all over China seeking for the wonderful robe, but they all came back sadly, saying that they could not find it.
He sent to every temple, inquiring of the priests if they knew anything of this robe, and where it could be found, but the reply was always the same. No one had ever heard where it was, although everyone had heard that there was such a mantle.
He sent for all the merchants who went from place to place buying and selling. None of them knew of it.
At last he said to himself, "This robe that Prince Abe asks for is not to be found. There cannot be such a thing. To-morrow I will return his bag of gold to him, and tell him that I have searched my best but cannot find what he wishes."
The next morning, just as he was about to send the messenger back to Japan he heard a great noise in the street and looked out.
A great troupe of beggars was passing by.
"I will ask them if they have heard of this fire robe," he thought. So all the beggars were brought in.
They were surprised at being taken into the house of this great lord, and shown into the very room where he was.
He told them what he wanted, and asked if in their wanderings they had ever heard of this fire robe, and knew where it might be found.
They all stared at him in wonder. Some nearly laughed in his face. The idea of it! That he, one of the greatest lords in the country, should ask them, common beggars, for a fire robe.
One after another told him that they had heard of it, but it was only a story, for there was really no such thing.
Finally all had gone but one old man. He limped slowly up to the lord and knelt before him.
"My lord," he said, "When I was a child I remember hearing my grandfather tell about this fire robe. It was kept in a temple upon the top of a certain mountain, hundreds of miles from here."
The lord was delighted at this, but wondered why his messengers had not found this temple. He sent for the one who had visited the temples in that part of the country.
This man declared that there was no temple on that mountain. "There was in my grandfather’s time," said the beggar, "for he had been there and had seen the beautiful fire robe with his own eyes."
The lord sent messengers to search out this mountain and find the temple at its top. The old beggar went with them.
When they reached there they found no temple, only a heap of stones. They searched around a long time, and finally found a large iron box buried under the stones.
They opened this box and found within it, wrapped in many folds of rich silk, a strange, beautiful fur robe. They carried it home joyfully to the lord, who was very glad to receive it, you may be sure.
He sent it as quickly as possible to the Prince Abe, who was no less joyful to receive it than his friend had been.
He took it out of the iron box, unfolded the rich silk wrappings, and looked with delight on the beautiful silvery fur. "Ah, how beautiful the Bamboo Princess will look in this!" he thought.
Then he remembered that every time this wonderful robe was put into the fire, it came out more silvery bright than before.
"It cannot be too beautiful for the lovely Bamboo Princess, so I will put it in once more, that it may be more beautiful for her than it has ever been for anyone else."
So he ordered a fire brought and laid the dazzling silver robe over the burning coals.
Like a flash the red flames leaped up, and before he could snatch it from the fire there was nothing left but silvery smoke drifting off on the wind, and silvery ashes dimming the red of the coals.
 |
Poor Prince Abe! He was heartbroken. He could not blame his faithful friend, for he had done his best. He was glad he had not taken it to the princess before he knew it was the right one, for then she might think he too wished to deceive her.
He could only write to her telling her all, and then go away forever.
The princess was very sad when she knew what had happened, for she saw that this man was true.
She sent him a note asking him to come to her, but he had already gone away, so she never saw nor heard of him again.
THE SHELL IN THE SWALLOWS’ NEST
THE prince who was to find the shell hid in the swaLlows’ nest was a very proud and lordly man. When he returned from the visit to the princess he called his head servant to him.
"Do you know anything about the shell the swallows keep hidden in their nests?" he asked.
The man stared. "The shell in the swallows’ nests? Which nests?"
"I don’t know. I want you to find out for me. I want that shell."
"Perhaps the gardener would know more about it. May I ask him?" So he called the gardener.
"Do you know where the shell is which the swallows keep hidden in their nest?" he asked the gardener. "No, I have not had it. Did you want it? I’ll ask the water carrier if he has seen it." So he called the water carrier.
The water carrier said he knew nothing about it, but called another man. This man called another, and so on, until all the servants had been called. No one had ever seen the shell.
At last they asked the children. One little boy thought that he had seen one once. He had been up in the roof of the kitchen looking for swallows’ eggs, and thought he saw a shell in one of the nests. Perhaps that was the shell the prince wished.
The prince was delighted and ordered his men to go and search the swallow nests in the roof of the kitchen. They went and looked, but said they could not reach the nests, for they were in the very top of the roof.
"But you must find a way to reach them," roared the prince, "Search every nest and do not come back until you have."
The men spent three days trying to climb up, but failed. At last they found that with a rope and a basket a man could be drawn up so that he could look into the nests. They searched and searched, but found no shell.
 |
At last the prince grew impatient and went down to the kitchen himself to see what they were doing.
"Have you found the shell yet?" he asked.
"No, there is no shell there," the men answered.
Then the prince was furious and insisted on being pulled up himself to see. The men tried to persuade him not to do it, but he sprang into the basket and commanded them to pull him up at once.
The men dared not refuse, so they pulled him up. When he reached the nests the swallows began to peck at him, for they did not care to have all their eggs broken and their nests torn to pieces.
They flew at him so furiously that they nearly pecked his eyes out.
"Help, help!" he screamed. The men began to lower the basket. Just then he remembered the shell and thrust his hand into a nest. There was something hard there. He seized it, but lost his balance and came tumbling down. Instead of coming down in the basket he came down thump on the hot stove.
His men lifted him off as soon as possible, but he was badly burned and bruised. In his hand he held a shell, it is true, but it was a bit of eggshell, and the egg was spattered all over his hand and face.
He decided that this was all he wished of the shell from the swallows’ nest.
By the time his burns and bruises were healed he had forgotten all about the princess, and he never climbed up to peep into the swallows’ nests again.
THE DRAGON JEWEL
PRINCE LOFTY was the one who was to go to bring the dragon jewel. He was a great boaster and a great coward.
Of course he intended to get the dragon jewel, but you may be sure he did not propose to take the trouble himself.
He called together a great crowd of his servants and soldiers and told them what he wanted. He gave them plenty of money for their needs and told them to be gone and not to show themseLves again until they brought him the dragon jewel.
The men took the money quickly enough and went away, but not to find the dragon jewel. What did they care about it?
They did not believe that there was such a thing, and if there was, they were very sure the old dragon was very welcome to keep it. They did not care to try taking it away from him.
Meanwhile Prince Lofty was having a palace built for the princess. He did not doubt for one moment that he would win her, so he would have a house ready to receive her.
There had never been so beautiful a palace in that part of the country before. All the wood was lacquered, carved, or inlaid with gold and precious stones. The walls were hung with silks painted by the finest artists.
Then he waited for his men to bring the jewel, but they did not come. He waited a whole year. Then he was angry and decided that he would go himself.
He called together a few of his servants who were left and told them to fit up a boat.
The servants were frightened when they knew what he was going to seek. They begged him not to do it, for fear that the dragon would destroy them.
"Cowards!" cried Prince Lofty. "Cowards, watch me. Learn how to be brave from me. Do you think I will be afraid of any dragon? "
So they started, and all went well for two or three days. "Don’t you see that the dragon is afraid of me?" boasted the prince.
That evening a fierce storm came up. The boat rocked and dipped. The great waves broke in foam over the side of the boat and they were all wet through. The rain poured down in torrents. The lightning flashed and the thunder growled and roared.
Brave Prince Lofty was sure the boat would upset. If they did not drown he knew that the lightning would kill them.
He huddled in the bottom of the boat seasick and frightened. He begged the pilot and the other men to save him. "What did you ever bring me to this place for?" he cried. "Did you wish to kill me? Is this all you care for the life of your great prince? Get me out of this at once or I shall shoot every one of you with my great bow."
The men could hardly keep from laughing, for it was only on his account they had set sail at all. As for shooting them, they knew he could not lift an arrow, much less pull the bow.
The pilot answered: "My prince, it must be the dragon who sends this storm. He has heard you say that you will kill him and take the jewel from his neck. You had better promise him that you will not hurt him, and then perhaps he will let us live."
Prince Lofty was willing to promise anything to have the storm stop, so he vowed that he would never touch the dragon, not even the least hair on the tip of his tail.
After a while the storm died down, the lightning ceased, and the waves were still. Prince Lofty was too sick, however, to know what happened until at last they came to a land. They lifted him out of the boat and laid him under a tree.
 |
When at last he felt firm ground under him he wept aloud, and vowed that now he had something solid to rest on he would never leave it.
He was on an island far from Japan, but he would not return on a boat, not for a hundred princesses. So he stayed there the rest of his life.
The beautiful palace which he built for the princess had no one to live in it but the bats and owls, and sometimes a stray mouse or two.
THE SMOKE OF FUJI YAMA
YEARS passed by and the princess took good care of her old father and mother. They were very old now.
Now they saw why she had asked the five princes to do impossible things. She really wanted to stay with her parents, and yet she knew that if she refused to marry the princes they might be angry with her and harm her father.
Each day she grew more beautiful and more kind and gentle.
When she was twenty years old, which is quite old for a Japanese maiden, her mother died. Then she seemed to grow very sad.
Whenever the full moon whitened the earth with its soft light she would go away by herself and weep.
One evening late in summer she was sitting on a balcony looking up at the moon, and sobbing as though her heart would break.
Her old father came to her and said, "My daughter, tell me your trouble. I know that you have tried to keep it from me lest I should grieve, too, but it will kill me to see you so sad if I cannot help you."
Then the princess said, "I weep, dear father, because I know that I must soon leave you. My home is really in the moon. I was sent here to take care of you, but now the time comes when I must go. I do not wish to leave you, but I must. When the next full moon comes they will send for me."
Her father was sad indeed to hear this, but answered: "Do you think that I will let anyone come and take you away? I shall go to the Emperor himself and ask his aid."
"It will be of no use. No one can keep me when the time comes," she answered sadly.
However, her father went to the Emperor and told him the whole story. The great Emperor was touched by the love of the maiden who had chosen to stay with her parents and care for them. He promised to send a whole army to guard the house when the time came.
The old bamboo-cutter went home very cheerful, but the princess was sadder than ever.
The old moon faded away. A few nights showed only the blue of the heavens and the gold of the stars. Then a tiny silver thread showed just after sunset. Each night it widened and brightened. Each day the princess grew sadder and sadder.
The Emperor remembered his promise, and sent a great army who camped about the house. Hundreds of men were placed on the roof of the house. Surely no one could enter through such a guard.
The first night of the full moon came. The princess waited on her balcony for the moon to rise.
Slowly over the tops of the trees on the mountain rose the great silver ball. Every sound was hushed.
The princess went to her father. He lay as if asleep. When she came near he opened his eyes. "I see now why you must go," he said. "It is because I am going, too. Thank you, my daughter, for all the happiness you have brought to us." Then he closed his eyes and she saw that he was dead.
The moon rose higher and higher. A line of light like a fairy bridge reached from heaven to earth.
Drifting down it, like smoke before the wind, came countless troops of soldiers in shining armor. There was no sound, no breath of wind, but on they came.
The soldiers of the Emperor stood as though turned to stone. The princess went forward to meet the leader of these heavenly visitors.
"I am ready," she said. There was no other sound. Silently he handed her a tiny cup. As silently she drank from it. It was the water of forgetfulness. All her life on earth faded from her. Once more she was a moon maiden and would live forever.
The leader gently laid a mantle of gleaming snow-white feathers over her shoulders. Her old garments slipped to the earth and disappeared.
 |
Rising like the morning mists that lie along the lake the white company passed slowly to the top of Fuji Yama, the sacred mountain of Japan.
On, on, up through the still whiteness of the moonlight, the long line passed, until once more they reached the silver gates of the moon city, where all is happiness and peace.
Men say that even now a soft white wreath of smoke curls up from the sacred crown of Fuji Yama, like a floating bridge to that fair city far off in the sky.
THE END