Nær Tajima, på nordkysten av Japan, levde en mektig prins som hadde åtti-en sønner. Åtti av dem var modige, stolte menn, og de hatet den yngste broren, den åttiførste.

Denne yngste broren var snill og god mot alle. Hans eldre brødre sa: " Det er ikke slik en prins skal oppføre seg. Du behandler folk som om du var en vanlig tømmerhogger, og ikke som kusine til keiseren selv."

Men til tross for alt de eldre brødrene sa var prinsen like snill som alltid, så brødrene hans hatet ham enda mer.

Nå var det en vakker prinsesse i Inaba, som alle ønsket å hilse på. De åtti brødrene sa : " La oss dra og hilse på denne fantastiske prinsessen." Så de dro avgårde, to og to. For en parade det ble!

De tok den yngste broren, den åttiførste, med seg for å bære tingene deres og vente på dem, men han måtte gå langt bak dem.

Over fjellene og gjennom dalene dro de, helt til de kom til Kapp Keta.

Her fant de en stakkars liten hare uten en dott med pels på kroppen. Hver eneste bit hadde blitt dratt av ham, og han lå der uten noe som kunne beskytte han mot den stekende solen.

"Å kjære venner," gråt den stakkars haren til de åtti brødrene, "Jeg dør nesten. Kan du si meg hva jeg skal gjøre for å få pelsen min til å gro igjen?"

De stolte, slemme brødrene bare lo mot den stakkars haren og svarte: " Du ønsker at håret ditt skal gro? Vel da skal du bare går og bade i det salte vannet i havet, og så gå og legge deg på en høy sten der solen kan skinne på deg og vinden blåse på deg." Så gikk de videre mens de lo.

Haren gjorde som de sa. Å som saltvannet stakk det stakkars skinnet hans! Å som solen og vinden brente og sprakk det!

Han lå der og stønnet og gråt av smerte. Plutselig hørte han noen som ropte: "Hva er galt med deg? Vil du ha hjelp?"

"Å jeg dør!! svarte haren. Da hørte han noen som klatret opp stenene. Og ett øyeblikk etter sto den åttiførste broren foran ham.

Den stakkarst unge prinsen hadde så mange knytter å bære på at han knapt kunne gå. "Hva er galt med deg? Hvorfor stønner du sånn?" spurte han haren.

"Det er en lang historie," sa haren, "og når jeg forteller den vil du kanskje syns jeg fortjente å lide slik, men jeg vil fortelle deg alt."

"Jeg var på øyen Oki, og jeg ønsket å komme over til dette landet, men jeg hadde ingen båt. Til sist tenkte jeg ut en plan. Jeg gikk ned til sjøen og ventet til jeg så en krokodille løfte hodet sitt over vannet."

"Da ropte jeg, ‘kroko-kroko-krokodille, kom her. Jeg ønsker å snakke med deg.’ Han kom nærme og jeg sa, ‘Hvor mange krokodiller er det i sjøen?’

‘Det er flere krokodilleri sjøen enn det er knapper på ryggen min,’ sa krokodillen.

‘Men det er ikke så mange av dere som det er av oss,’ sa jeg. ‘Det er fler harer på land enn det er hår på ryggen min.’

‘La oss telle,’ sa krokodillen.

‘Det er greit,’ svarte jeg. ‘Alle dere krokodiller legger dere på rekke fra dette landet til Kapp Keta, så løper jeg over hodene deres og teller mens jeg går. Så kan vi telle harene og se hvem som er flest.’

Så alle krokodillene kom og la seg på rekke, og den som var lengst bort nådde akkurat Kapp Keta.

Jeg sprang over ryggen deres og løp så fort jeg kunne til Kapp Keta mens jeg tellet.

Så dum jeg var! da jeg kom frem til den siste krokodillen sa jeg: ‘Så dumme dere er! Tror dere jeg bryr meg hvor mange dere er? Dere har laget en god bro, det var alt jeg ønsket. Takk for det. Farvel.’

Den siste krokodillen fanget meg når jeg sa det, og plukket hvert hår fra kroppen min.

‘Vi skulle gjerne likt å vite hvor mange harer det er,’ sa han, ’så vi teller bare disse hårene og ser.’ Da åonet hele rekken med krokodiller de store kjeftene sine og lo."

"Vel det fortjener du når du er så slu, men fortsett med historien din," sa den åttiførste prinsen.

" Ja jeg vet jeg fotjente det for det jeg hadde gjort, og jeg vil aldri gjøre det igjen," sa den stakkars haren. "Men etter at all pelsen min var borte lå jeg her og gråt når åttien prinsen kom forbi.

"De lo av at jeg var skallet, og sa jeg skulle bade i slatvannet i havet og så ligge i solen og vinden. Jeg gjorde det og se som jeg lider!"

Den åttiførste prinsen syns veldig synd på den stakkars haren, så han bar ham til en kilde med klart vann.

"Bad i dette," sa han, "så vil det vaske av alt saltet. Jeg vil knuse noen blader, og saften fra dem vil få pelsen din til å vokse igjen."

Når dette var gjort følte haren seg så bra som før, og pelsen hans begynte å vokse igjen.

Så plukket prinsen opp byltene og la ut for å nå igjen brødrene sine.

Når til sist den stakkars slitne hutten kom frem til Inaba fant han at brødrene allerede var der, og veldig arge.

Den vakre prinsessen ville ikke hilse på dem og de skjelte ut den åttiførste prinsen som om det var hans feil.

De skulle akkurat til å reise hjem da en budbringer kom fra prinsessen.

"Ah!" ropte den første prinsen, "hun ønsker å hilse på meg; hun sender etter meg, jeg bare vet det."

"Å nei! " ropte den andre prinsen. ”Det er meg hun vil ha. Jeg vet hun har sendt etter meg."

Den tredje prinsen nærmest skrek: "Dumme vesener! Vet dere ikke at det er meg hun vil ha? Jeg er mye vakrerere enn noen av dere. Selvfølgelig vil hun ha meg."

Budbringeren ventet til de til slutt ble stille, og så sa han:
"Hennes majestet, prinsessen av Inaba, ønsker at bæreren til de åtti prinsene skal komme."

Den åttiførste prinsen la ned byltene og fulgte etter budbringeren.

Han ledet ham inni slottet og der satt den vakreste prinsessen han noen gang hadde sett. Ved siden av henne sto en hare hvis pels såvidt hadde begynt å vokse.

Prinsessen sa til ham: "Min venn, jeg sendte etter deg for å takke for hva du gjorde for min kjære hare. Han kom akkurat for å fortelle om det. Hvordan kan det ha seg at en som er så snill som du bare er en tjener?"

Da fortalte den åttiførste prinsen henne: "Jeg er ingen tjener, å vakreste prinsesse! Mine åtti brødre kom for å hilse på deg og tvang meg til å gå bak og bære byltene, men jeg er like mye prins som dem."

"Hvordan kan jeg gjengjelde deg for alt du gjorde for min stakkars hare? Be om hva som helst og jeg gir det til deg."

"Det er ønsker mest av alt er å bo her med deg," sa prinsen.

Så de var prinsen og prinsessen av dette landet, og haren var deres venn.

Hva angår de åtti brødrene, de fant ut at det var like greit å gå hjem først som sist, og denne gangen måtte de bære sine egne bylter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ni år gamle Chiyo bor i en fiskerlandsby med sin familie. Da moren dør må den eldste søsteren overta hennes rolle med å stelle huset, mens Chiyo blir solgt til et geishahus i Kyoto.

Memoirs of a geisha er fortellingen om Chiyos kamp for å overleve og komme seg frem. Hun må som barn leve et tøft liv i tjenste i geishahuset før hun blir sendt til geishaskole for å få opplæring. Men Geishahusets regjerende dame, Hatsumomo, er sjalu på Chiyo og hennes skjønnhet, og vil gjøre alt for å sabotere henne og tråkke henne ned.  Chiyo møter Mameha, en høyt respektert geisha som også er Hatsumomos rival. Mameha tar Chiyo under sine vinger og kjøper henne fri til å være sin lærling. Chiyo møter også Formannen,og blir avstandsforelsket. Men utenfor det hele truer andre verdenskrig med å rive hele hennes verden i stykker.

Boken, av Arthur Golden, skal være basert på en geishas fortelling. Om jeg skal gi noe som helst kreditt for å ha startet min interesse for Japan så er det denne boken. Jeg har alltid være en sånn Stephen King, krim og fantasy type person i bøker. Jeg var derfor veldig skeptisk til å lese denne typen bok. Men jeg ble oppslukt av Chiyo og hennes eventyrlige historie. Jeg visste lite om Geisha før jeg begynte, og etterpå kan jeg bekrefte at det lille jeg trodde jeg visste var feil. Både Chiyos historie og det historiske er fenomenalt interessant.

Et års tid etter at jeg leste boken kom denne også på film. Filmen er amerikanskprodusert men med hovedsakelige japanske skuespillere. Og det er vel verdt å nevne at den vant hele tre oscar. Jeg er som de aller fleste veldig skeptisk til å se en film når jeg har lest boka. Men jeg syns dette var en meget god tolkning av Arthur Goldens bok. Muligens fordi han selv har vært med på å skrive manus. Det var fantastisk artig å få sett i bilder den historie og den fargeprakt man har fått beskrevet i boken.Faktisk såpass mye at jeg nå fikk lyst til å gå hjem og se den igjen. Lenge siden sist.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Geisha. Disse staselig pyntede damene med hvitmalte ansikter, røde lepper, fantastiske håroppsatser og vakkert broderte kimonoer. Selskapsdamer i såkalte te-hus, hvor mennene kom for å slappe av eller ha et forretningsmøte. Mange tenker på geishaer som horer. mange tror de bare tripper rundt og serverer te. Her kommer en kort forklaring på hva en geisha egentlig er…eller var.

Selve ordet geisha betyr faktisk en artistisk person. En geisha skulle være dyktig i diverse kunstneriske  uttrykksformer som dans og musikk.

Trening til å bli geisha begynte som regel da man var barn. I eldre dager hendte det også at familier solgte sine døtre til geishahus. Disse var da geishahusetseiendom inntil de hadde arbeidet inn det huset hadde betalt for dem. Mer ofte var det døtrene til geishaer som ble trent opp til å overta moren stilling. Barna ble ansatt som tjenere i et geishahus, med streng disiplin. De som hadde vært der lengst hadde fordeler over de som var nye. Og ungene kunne mptte vente oppe til langt på natt for å hjelpe geishaen da hun kom hjem fra jobb. På dagtid gikk de på geishaskole hvor de fikk all nødvendig opplæring i dans, etikette, diverse musikkinstrumenter og selvsagt te-seremoni. På et eller annet tidspunkt ble man så innviet som geisha. Det var også mulig å bli geisha som voksen. Var man over 21 år så slapp man den lange og slitsomme opplæringsperioden.

Så  hva gjorde geishaen egentlig? Geishaene ble gjerne leid inn til eller drev te-hus. Der var de eksklusiv underholdning for menn. De kunne flørte, danse, servere te eller alkohol. Men de hadde ikke sex med kundene sine. Bekledningen, en kimono en en sløyfe (obi) som var lav i nakken, da en kvinnes nakke ble ansett for å være vakker og pirrende. En geisha kunne også få seg en sponsor. En rik mann (ofte gift) som sørget for at hun levde godt i eget hus og med vakre kimonoer. Sex var ikke nødvendigvis involvert i forholdet, men det hendte vel at de var elskere og også fikk barn. En geisha kunne ikke være gift. Dersom hun skulle gifte seg måtte hun trekke seg tilbake fra yrket som geisha.

Det fantes likevel mindre respekterte tehus, og mindre respekterte geisha. Rett og slett horer. Dette var av og til geishaer som ikke hadde bestått opplæringen, eller som hadde gjort noe urespektabelt som gjorde at de ikke lenger ble leid inn til de fine te-husene pga dårlig rykte. Eller det kunne være vanlige horer som pyntet seg som geisha for å være attraktive for kundene. For å vite forskjell mellom en ekte geisha og en prostituert hadde de prostituerte sløyfen på kimonoen foran, mens geishaen hadde den bak.Under den amerikanske okkupasjonen av Japan etter andre verdenskrig var det en egen gruppe prostituerte som kledte seg ut som en form geisha for å tilby seg til de amerikanske soldatene.

Geishaene holdt i hovedsak til i Tokyo og aller mest i Kyoto (som selv i dag har mange te-hus og til og med noen geisha). Geisha fikk av den vestlige verden stempelet som prostituerte. Og etter andre verdenskrig har yrket nærmest skrumpet inn til lite og ingenting. Du kan likevel, særlig i Kyoto, fortsatt finne kvinner som jobber som geisha. I dag tar man selv valget om å gå inn i en slik utdanning i relativt voksen alder (slutten av tenårene).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Igjen en bok av Haruki Murakami. Denne mannen med en grenseløst livlig fantasi. Bøkene hans drar inn det overnaturlige, men en type overnaturlig som du aldri kunne forestilt deg, og som er så utenfor "normalen" at det forventes at du skal forstår at dette kun er fantasi. For andre bøker av Haruki Murakami kan du lese mitt innlegg om Kafka på Stranden

Fortelleren, den unge, frivillig arbeidsløse Okada får en dag en telefon fra en ukjent kvinne som tilsynelatende vet alt om ham. Okada rykkes løs fra hverdagens rutiner. Katten har vært borte i flere dager, og nå forsvinner også hans kone uten spor. I jakten på henne kommer han i berøring med sterke krefter i det japanske samfunnet, mennesker helt uten skrupler og moral. Han konfronteres også med krigens bestialitet, slik den utspilte seg i en ørken i Mandsjuria i 1939.

Okada var lei av jobben og har bestemt seg for å ta seg en midlertidig arbeidsledig pause, noe hans kone synes å støtte. Parets katt har vært borte en lengre periode, og den mystiske og merkelige synske Kreta Kano blir ansatt for å hjelpe til med å finne den. Men når Okadas kone forsvinner utvikler det hele seg i en uventet retning. Malta Kano og hennes søster Kreta, konens avskyelige bror, jenta nedi gata, en gammel synsk mann, en brønn, et smug uten inngang og det merkelige huset nedi gata. Huset som kalles hengehuset fordi alle som har bodd der har endt opp med å ta livet av sin familie og henge seg selv.  Hvor er konen hans, har broren hennes noe å gjøre med forsvinningen. Og hvordan spiller krigen i mandsjuria inn i det hele.

Boka er veldig spennede, det er noe uventet nytt hele tiden. Jeg liker veldig godt hvordan Haruki Murakami lar oss få små glimt inn i Japan i tiden rundt andre verdenskrig. Denne gangen krigen mot Sovjet i det Japanskokkuperte Mandsjuria. Det eneste jeg ikke er så begeistret for en slutten. For å ha bygget seg opp til å bli mer og mer spenende og merkelig gjennom hele boka, med fler og fler personer involvert, så syns jeg det får en litt for brå slutt. Plutselig var alt løst ila et par sider.

Boken var allikevel vel verdt tiden jeg brukte på den. En tid som ikke blir så lang når jeg blir oppslukt av en bok, slik jeg blir av denne mannens bøker.

Trekkoppfuglen (egentlig trekkoppfuglkrøniken) er tre bøker i ett. Vel verdt å lese og til en billig penge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En bok om filisofi??? ERRRT, feil.

Først vil jeg bare si, at jeg egentlig bare var på jakt etter en bok av en japansk forfatter. Siden jeg er så japanoman (er det en gang et ord?). Jeg hadde i utgangspunktet ikke ventet å finne noe på en norsk nettbokhandel, men det hender jo av og til at også jeg tar feil (selv om det er sjelden, jeg er tross alt kvinne). Navnet som dukket opp var Haruki Murakami. Grunnen til at jeg valgte Kafka på stranden var egentlig tilfeldig, fordi det er en fyr i boka som kan snakke med katter. Og som den tigeren jeg er så tiltaler det meg.

Først må jeg bare si et par ord om Haruki Murakami. Denne mannen har en helt spesiell måte å skrive på. Han er en verdenskjent og prisbelønnet forfatter, og noen av bøkene har han skrevet på engelsk. Det jeg har lest av bøkene hans så langt så driver de alltid over til overnaturlige hendelser. Dersom du ikke er nevneverdig opptatt av den type ting så skal du ikke la det skremme deg. For det er ikke den type overnaturlige ting du vanligvis ser for deg. Denne mannen har en fantasi som veksler mellom å være overveldende, fascinerende og rett og slett bare syk. 

Så vil jeg komme med en advarsel til de som er glade i katter. Jeg TROR Haruki Murakami er glad i katter. Han bruker demi hvert fall jevnt i bøkene sine. Dog er det med intens kvalme i halsen jeg advarer deg om at det i denne boken er en scene som beskrives som jeg nok aldri kommer til å glemme om jeg så blir senil, selv om jeg aller helst ville sett den visket vekk fra hukommelsen. Jeg låser katten min inne og klemmer han hardt inntil meg og tenker onde tanker om folk som plager dyr! La det dog ikke skremme deg fra å lese boken. Hopp heller over den delen eller les lett gjennom. Fysj, fysj.

Så…

"På 15-årsdagen rømmer Kafka Tamura hjemmefra. Han slår seg ned i et
lite bibliotek på øya Takamatsu, der han blir kjent med den androgyne
Oshima og den gåtefulle, eldre kvinnen Saeka. Vi møter også Nakata, en
underlig, gammel mann som har kunnet snakke med katter etter en mystisk
ulykke han var utsatt for som liten. Etter hvert veves Kafkas og
Nakatas liv sammen. En episk roman med forankring i realisme og drøm."

Kafka på stranden er en pussig bok jeg ikke aner hvilken kategori jeg skal sette den i. Jeg liker skjønnlitteratur, fantasy og krim og slikt. Og denne boken kan like gjerne høre hjemme der som et annet sted. Både mora mi og jeg kan lese den for å si det sånn. Man blir helt oppslukt i den spesialle skrivestilen, som til en forfriskende forandring er fanget opp og gjennomført i den norske oversettelsen. Kapitlene er lagt opp slik at man følger Kafka i ett kapittel og så Nakata i det neste osv, inntil historiene flettes sammen.

Kafka rømmer hjemmefra for å slippe unna sin far og en spådom om at han skal ha sex med sin søster og sin mor som forsvant da han var liten. Han kommer til en liten by der han slår seg til på et spesielt lite bibliotek.

Noe skjedde med Nakata under andre verdenskrig. Og etter hendelsen var han aldri den samme. Plutselig var han mentalt tilbakestående, og han kunne snakke med katter. Nå i en alder av noen og seksti år bor han i et hybelhus for tilbakestående og har en sideinntekt i å finne forsvunne katter for naboene. Det er jakten på en katt som leder Nakata inn i historien og til Kafka.

Anbefaler boken på det sterkeste. Jeg gikk rett ut og kjøpte fler bøker av Murakami. Det er vanskelig å få tak i de i hardback, men jeg gir meg ikke før jeg har lest resten. Ut og kjøp!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til slutt så MÅ jeg bare nevne noe som ofte kommer opp som spørsmål her og der når jeg vanker i verden av japaninteresserte. Å lære seg japansk av anime. Så jeg må bare si det, GIVE ME A BREAK. Ikke for å være slem men det er en smule naivt. Jeg har hørt om de som dropper lyd cd’ene til genki fordi de mener de lærer nok av anime istedenfor. Blah. Lykke til med det.

Tro dog ikke at jeg er utelukkende negativ til bruken av anime i læringsprosessen. Jeg mener tvert i mot at det er mektig sunt. Dog IKKE som erstatning for ordentlig læremidler.Javisst har jeg lært ord fra anime, men hvor relevante er ord fra tegnefilm i en hverdagssituasjon. Sikkert flott hvis du treffer aliens eller skal ha sverdkamp med din erkefiende.

Sånn sett bort i fra det faktum at jeg er hekta på anime, så syns jeg det er en god øving. Jeg tilhører det som på godt norsk blir kalt "sky channel generasjonen". Da jeg var liten hadde vi sky channel med DJ Pat show. Og vi skjønte knapt et ord med sugde det til oss og jeg har lest at det skal være en av grunnene til at vi lærte oss bedre engelsk enn generasjonen før. Og bedre er det jo nå med så stor tilgang på engelskspråklige programmer på tv. Det er ingen tvil om at det å lytte til et språk hjelper i læringsprosessen. Og særlig i den naturlige måten å snakke på, for på læringstaper går det ganske sakte i forhold til i virkeligheten. Jeg ser anime, japanske filmer og hører på japansk musikk. Og hele tiden kjenner jeg igjen flere og flere ord jeg har lært fra boka mi. Men uten læreboka, og uten cd’ene hadde jeg likevel bare kunnet ord som drøm, verden, idiot, drepe og andre slike nyttige ord.

Så konklusjon, anime er moro, og anime er kjekt som tilleggslæremiddel. Syns denne fyren har utrolig mye kult å si om det å lære japansk. Denne snutten er om akkurat det å lære japansk med anime.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så jeg bestemte meg altså for at det her Flavus-programmet ikke var min greie. Hva gjør man da? Jo det er tilbake til google.no. Jeg søkte etter privatlærer, men var i utgangspunktet skeptisk da jeg regnet med at det ville bli fryktelig dyrt. Men det jeg fant var bedre (kanskje) og i hvert fall billigere. Derfor…

MT Japan, Miyuki Tsuruta Pedersen.

http://www.axxera.no/japan/undervisning.htm

Det foregår som følger… Du kjøper læreboka og arbeidsboka selv, Genki 1. Den finnes hos flere nettbokhandlere, lurt å sjekke de forskjellige for prisforskjellen var på hundrelapper. Du betaler inn kursavgiften, her kan man velge mellom to typer kurs, hvorav det dyrere alternativet medfører at du får flere ekstraoppgaver å øve deg på (som hun sender deg). Når hun ser pengene på sin konto så sender hun deg resten av det du trenger til kurset. Info og noen lydfiler til oppgaver og øving. Fra kurset starter har du tolv måneder på deg å gjøre det ferdig. Det er tolv kapitler pluss tolv skriftkapitler i boka. Altså tar du ett vanlig og ett skriftkapittel for hver gang (disse henger sammen så for hvert kapittel lærer du de skrifttegn du trenger for å gjøre oppgavene).

Du leser ett kapittel, gjør øvelsene og gjør så opgavene i arbeidsboka pluss det ekstra arket hun har sendt deg. Arkene i arbeidsboka er laget slik at de skal rives ut for innlevering. Så når du er klar så sender du inn oppgavene til Miyuki. Hun retter dem og sender tilbake med evt kommentarer, en "prøve" fra forrige kapittel (man får ikke karakter, jeg tror nook det er mest for at man skal få en revisjon før man gjør neste kapittel), og ekstra oppgaver til det nye kapittelet. Sånn fortsetter det. Har du noen spørsmål kan du enten sende henne en epost eller sende spørsmålet med innleveringen. Hun retterog sender tilbake raskt og er meget behjelpelig.

Min vurdering av læreboka:

 Genki er en generelt god lærebok. Den tar deg frem i et naturlig tempo. Det som er flott er at den også tvinger deg til å lære deg skriften med en gang. Japansk har tre skriftspråk. Og når du har lært deg det første så går resten mye glattere. Vil derfor anbefale å starte med å lære "hiragana" skriften så raskt som mulig. Har lagt trackback (aner ikke åssen det funker) til mitt innlegg om japanske skrifttyper.

Fremgang:

Jeg driver med dette stort sett i helgene da jeg er såpass sliten etter jobb på hverdagene. Jeg har allikevel enda ikke hatt noen problemer med å få inn innleveringene. Jeg begynte i mitden av april og leverte i dag inn kapittel 6. Fortsetter det slik er jeg fornøyd.

Min vurdering av brevkurset:

Jeg harsom nevnt hittillevert inn seks kapitler. Jeg syns hun er flink til å gi konstruktiv tilbakemelding på feil og hun er også flink til å gi ros hvis hun er fornøyd. Mye av ekstraoppgavene man får er knall lik de oppgavene man gjør etter kapittelet i læreboka. Jeg er litt skuffet over det ettersom man betaler ekstra for disse oppgavene. Når jeg allerede har gjort oppgaven trenger jeg ikke bruke hodet for å skrive det en gang til og da blir det liksom ikke trening.Utenom dette syns jeg kurset er utrolig bra og hvis man først skal studere hjemme syns jeg dette er en god måte å gjøre det på. Som nevnt i forrige del så er det et problem med slikehjemmeløsninger at man får lite øvelse i å samtale på språket. Men det må man bare regne med. Dersom det blir japansk-kurs her i byen vil jeg derfor likevel delta på det for å øve på språket.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jo nå skal du høre…

Du kan selvfølgelig melde deg på et kurs (ooo sjokk!). Tilgjengeligheten av japansk-kurs er større enn du tror og mindre enn jeg skulle ønske.

De fleste universitetene i Norge tilbyr japansk-kurs. I hvert fall Oslo og Trondheim. Kravene for å delta i Oslo vet jeg ikke, men i Trondheim har det alltid vært gratis og åpent for alle. Selvfølgelig inntil det året jeg finner ut at jeg vil lære japansk, da gjør de det om til vekttallsfag kun for studenter. Hurra for dere. 

Så da er alternativet Folkeuniversitetet. Her er det igjen fordeler for de som bor i større byer. Oslo, Bergen og, om jeg ikke husker feil, Stavanger holder (eller har i hvert fall hatt det på lista) japansk kurs. Trondheim lovet i vår å holde hvis NTNU ikke skulle ha gratiskurs. Men de har foreløpig ikke satt det på planen (eller svart på mailen min).

Så siden det kanskje ikke er så enekelt å komme seg på kurs hvis man ikke bor i en av norges størstebyer (og knapt nok da), så tar jeg for meg den løsningen som kanskje er mest aktuell for de fleste. Å lære hjemme.

Å lære seg et nytt språk krever disiplin. Uansett hor lett språket måtte være så vil det uansett alltid kreve et viss engasjement fra den som skal lære seg det. Og det gjelder da særlig hvis du skal drive selvlæring. Jeg vil bare si det for å advare mot å bruke penger på noe dersom du ikke er sikker på at dette er noe du vil gjennomføre. Som alt annet her i verden så er det noe du må drive med jevnt og trutt og ikke bare en time i måneden for da glemmer du mellom hver gang og det føles vanskelig og du slutter. Enkelt og greit.

Jeg har nå holdt på med dette siden februar og mener jeg jeg har funnet den stilen av studering som passer best for meg.

Fordelen med hjemmelæring: Du kan sitte i ro og fred og ta leksene den dagen det passer deg og i det tempoet som passer deg.

Ulempen med hjemmelæring: Det blir lite praksis i å snakke språket. Har opplved enkelte andre ulemper også, kommer tilbake til det lenger ned.

I februar en gang var det en liten lyspære jeg ikke visste jeg hadde som lyste opp i hodet. Jeg skulle lære meg japansk. Hvor ideen kom fra er jeg spurt om mange ganger og jeg kan forstatt ikke gi noe godt svar. Det bare kom til meg plutselig. Etter en del søking på nettet og kontakt med læringsinstanser fant jeg ut at her var det lite håp om noe kurs med det første. Og jeg er ikke en person som venter et halvt år med å starte en hobby når jeg først har bestemt meg for å begynne med den. Så jeg lette etter alternativer. Og den som først lyste mot meg via google og andre nettsøk var Flavus.

Flavus

http://flavus.no/

Et par tusen kroner senere hadde jeg en språkpakke i posten. Det var rask leveranse og enkel installasjon. Det jeg dog hadde glemt å spørre om var om det var kompatibelt med mac. Det var ikke alt som var det. Det du ikke får installert på mac er programmet som lærer deg skriften. 

Man får med en introduksjons cd på norsk. Utenom dette foregår alt på engelsk. Introduksjons cd’n besto av en norsk språkprofessor som i et imponerende monotont tonefall og uten manus fortalte om utviklingen av språklæring gjennom tidene og hvor flink han hadde vært til å lære tysk når han gikk på skolen og etter det må jeg bare innrømme at jeg sovnet, flere ganger faktisk. Denne monologen er laaaaaaaaaaaaang, og gir deg egentlig ikke så mye nyttig hvis ikke du er spesielt interessert.

Tja, hvordan forklare programmet… Det følger med fire cd’er med sånn "lytt og gjenta". Du kan spille de i bilen eller legge de på ipoden. På dataen har du et flashcard program. Flashcards er kort der ordet står på engelsk på den ene siden og japansk på den andre. Og så studerer du kortene og ser om du klarer å huske ordene etter hvert. Dårlig forklaring men, en mer effektiv måte å pukke gloser på for å si det sånn. Maskinen noterer seg hvor bra du gjør det og sier i fra når du er klar til neste nivå. Selve hovedprogrammet består av erfaringsnivåer med alle mulige aktiviteter fra kryssord og andre leker til stemmegjenkjenning for å trene på tonefall.

Skriftprogrammet er i hovedsak lagt opp for å lære deg å bruke de japanske tegnene på tastaturet. Så etter hvert står det bare %&+dhj¤+. Du lærer også å skrive for hånd..men…

Min bedømming:

Drivetime japanese mp3 filer, lytt og gjenta:

Programmet starter bra. Det begynner på et nivå man kan takle og det var dette jeg endte opp med å holde meg til. Det er alltid inspirerende å ha lært noen japanske setninger, selv om det er noe så ubrukelig som "en hvit bekvem bil". Problemet med dette programmet er at man ikke vet hvordan ting skrives. Og selv om de tar ordene i sakte tempo så er det lett å misforstå bokstaver. Jeg har opplevd å lære meg et par feil som jeg har problemer med å lære av meg igjen. Men det kommer jo an på hvor skarpe ører man har he he.

Skriftprogrammet. Det fokuseres for mye på tastaturbruken. Man burde fokusere mer på øvelser for å lære seg å skrive det for hånd først, og så på data etterpå. Programmet var veldig commodore 64 aktig og ser ut som noe en eller annens 12 år gamle sånn har laget på pc’n i kjellerstua. Tegnene blir vist med en metode som ligner på når du tegner i paint for første gang. Skjelvende og skjevt. Jeg endte riktig noe opp med å lære meg, i hvert fall det ene skriftspråket, sånn halvveis her. Men usj det var et irriterende program.

Flashcards og hovedprogrammet: Problemet her er at det ikke er noen sammenheng. Det er ingen sammenheng mellom de forskjellige programmene. Ordene du lærer i flashcards er tilfeldige og  har ingen sammenheng med det du lærer verken på mp3 filene eller i hovedprogrammet. Hovedprogrammet er rotete og jeg fant egentlig aldri ut a hvor jeg skulle gå, for allerede i nybegynner begynte de rett på setninger uten at jeg visste noen ord eller kunne noe grammatikk.

Jeg tror Flavusprogrammet vil komme meg meget til nytte når jeg har lært litt japansk da programmene hadde mange gode måter å trene seg på. Jeg syns dog det var demotiverende og rotete for en nybegynner. Det er også et problem med slike programmer at man ikke har noen man kan spørre dersom der er noe man ikke forstår.

Trackback er til mitt tidligere innlegg om japansk skriftspråk…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Takeru Kobayashi er Japansk mester i…pølsespising. Ja du leste rett; pølsespising. Selv om hot dogs vel neppe er noen japansk spesialitet så tenkte jeg at jeg måtte ta med denne supermannen i bloggen. For HAN er jo japaner. En standard skranglete tynn liten sak av en japaner. Som knavler i seg 59 pølser på ti minutter og enda har plass til mer. Kanskje han burde intervjues av norsk ukeblad for beste slanketips?

Man skulle jo tro at en fyr lett blir feit av sånne hobbyer som å slafse pølser. Men sjekk den sixpacken! Eller er det kanskje bare noen pølser som har havnet på tvers???

Kobayashi, som er fra OL byen Nagano er rangert som nummer tre i verden innen spisekonkurrerende (dette annomsert av International federation for competitive eating, ja det finnes nå en forening for alt). Han holdt i 6 år på rad verdensrekorden i antall spiste pølser (på det meste 63 stk på 10 min). rekorden ble slått med tre pølser i 2007 av en amerikaner (seff). Kobayashi har tapt vm i pølsespising de siste to årene mot denne mannen. I år havnet de likt og måtte ha en ekstraomgang, som da som sagt amerikaneren vant. Andre rekorder Kobayashi holder er:

58 bratwurstpølser på 10 min (de er seriøst store).

41 lobster rolls  på 10 min (sushigreier)

17,2 pund(ca 8 kg) KUHJERNE!!! på 15 min

20 pund(9kg) ris på 30 min (ja han er jo japaner)

Han tapte dog i "man vs Beast" hvor hans konkurent var en 1000 pund stor Kodiak bjørn. Kobayashi gumlet nedpå 31 pølser (dog uten brød) på 2 minutter mot bjørnens 50 (noen som sa dyremishandling?).

Så hvordan klarer man å spise slike mengder? Han spiser større og større mengder mat før en konkurranse for å venne magen til mengden og utvide den. Så trener han intensivt for at ikke fettansamlinger i kroppen skal hindre utvidelse av magen under konkurransen. Han trener også vekter for å øke forbrenningen. Dette er en mann som tar spisingen sin seriøst! En av grunnene til at han har begynt å ta andreplassen kan kanskje være at han i 2007 fikk gikt i kjeven. Og det sykeste er, fyren er en helt. Man kan kanskje ikke hjelpe for å synes at dette er litt tøft gjort? Pølser til middag anyone? No?

hjemmesiden hans: http://takeru-kobayashi.com/

Og en liten snutt av spiseferdighetene:

 God middag

Tips oss hvis dette innlegget er upassende